LA GRANDE FESTA

Ho appena sentito il botto che avvia la sfilata dei quasi 130 carri infiorati, trainati da buoi, vacche e montoni, e non ho resistito alla tentazione di riprendere una mia poesia in dialetto del 1991. La dedico ai protagonisti, le donne e i giovani soprattutto, che mantengono viva, con la loro passione e la cura dei carri, l'anima di questa mia città. E, dopo  questo tentazione, vi saluto per andare a seguire la processione e sentire i profumi e i suoni dentro un ventaglio di colori che raccontano la primavera inoltrata.


 
A FÈ’STE DE SAN PÀRDE 

Cuànne

è u mèse de màgge,

e màgge

è u mèse chiù bbèlle,

nu paèse mìie

è fès’te.

 

A ddòre du hiéne

te éntre dénde

nsiéme e cuìlle de càgge.
 

A tèrra préne

ze prépare e partorì,

géraneie e ròse

ngòppe i bàllecúne

cà campàne

che sòne e s’devallúne.
 

A ggènte

è tùtte chiù cuentènte,

u sòle

ze chemènze e fà sentì,

u cìgne

cànde e ze reschiàre,

ze resèntene a bànde

e i prìme spàre.
 

Tènne chiù voje

de càndà i campàne.
 

Càvezùne cúrte,

càmìcia spendàte,

uàjù che ze prepàrene

a prìma chemeniòne

àvete, èppène sbòcciàte,

cu prìme penziére p’a mòre.

E ògnúne

i vé a uelìie du gelate.
 

Ze chemènze

cu Pàleie pe Sàn Premeiàne

pe fenì che Sàn Pàrde

fès’ta partìcòlàre.
 

I pàiesàne èrrìvene

da i pòs’te chiù lendàne:

Mèreche, Aues’tràlie,Tòrine

pe reégne cóm’e na vóte

Làrine.
 

Ciénte càrre chìine de hiùre,

de chepèrte, merlétte e trìne

pe tré juórne èsfìlene.


Càrre teràte

da vuóve e vàcche,

àvete, chiù peccerìlle,

da zùrre e mendúne

o teràt’e màne

da càcchedùne.
 

A mèrde di vàcche

sgrìzze cuànne càde,

u sègréte è ne camenà

cà còcce àvezàte

pe ne retrevàrse

chi scàrpe dénd’u cacàte.
 

De nòtte

è tùtte na fiaccolàte

chi ggènte

che ntónene a càrrère

pe dà fedùcie

e u cafòne che spére.
 

Spére

da i Sànte e da Ddìie

a bbòna velentà

de repagà a fatìje

che na bbòn’annàte:

tànd’a fàve,

cìce, gràne e biàde.
 

Ècche pecché

ze è recagnàte

e ne sènde

a pesantézze du càlle

mèntre ggìre

da càpammònne

e càpabbàlle.
 

Ngòppe ògne càrre

a uelìve da pàce,

èttuorn’e i còrne

na fàscia ghiànche,

i ggènte càmìnene,

(g)uàrdene

e nen zé ‘stànchene.
 

U tèrze juórne

nu càmpesànte,

ngòppe u chiàndafiéreie,

Sàn Pàrde èrrecchempàgne

e Sàn Premeiàne,

dapù tùtt’èttuórne e i càrre

pe na bbèlla magnàte

ca fès’te che devènte

nà scàmpagnàte.
 

Èccuescì fenìsce a fès’te

ch’i fèmmène fànne

cà fàntasìie

ricòpiànne màgge,

u hiòre e u càrde

pe fà a fès’te,

a fès’te de Sàn Pàrde.  

 

 

Commenti

Post popolari in questo blog

Nel 2017 il mondo ha perso un’area di foreste grande quanto l’Italia. L’indagine di Global forest watch

Un pericoloso salto all'indietro dell'agricoltura

La tavola di San Giuseppe